Her kommer en kritisk oppdatering à la sånn man har på tv når noe skummelt har skjedd og nyhetene må bryte inn midt i den spennende episoden man sitter og ser på;
Jeg må rett og slett innrømme at jeg har gjort noen virkelig urett. Jeg har laget ripssaft (som dere kan lese om under her) – og jeg ville ikke klart dette uten råd og tips fra Lisbeth sin dag. Men – jeg hadde definitivt ikke klart dette uten hjelp fra Me and Molly og Flinkepike! Jeg hadde rett og slett ikke klart å holde meg våken nok til å få laget saft. Jeg hadde ikke kost meg nok til å få inn riktig mengde kjærlighet inn i saften og jeg hadde ikke fnist og ledd nok til at klarte å se positivt på alle tabbene og ikke kastet hele balubaen i søpla da gelen ikke ble gele, men syltetøy som igjen ble til saft.
Dette skulle jeg skrevet inn i det opprinnelige innlegget under (og til mitt forsvar – det er derfor den er tagget med ‘sosiale medier’), men så kom Ekte Mannen hjem og det spontanmiddag inne hos mine foreldre og så trykket jeg publiser før jeg egentlig var ferdig. Og det tristeste av alt; Nå tror alle at jeg har skrevet dette pga Me and Molly skrev at hun var skuffet og lei seg over min manglende heder og ære til de… Jeg får bare lyst til å si; «Jammen, jammen – det er heeeeeelt sant assa!» – sånn som eldstemann gjør når han har lurt oss mange ganger og så skal ha oss til å tro på ulven likevel.
Det jeg nå lurer på, er om jeg kan tilgis min uvørne publisering av uferdig innlegg – særlig om jeg poengterer at jeg ikke under noen omstendigheter tror at jeg ville klart å lage denne saften uten god hjelp fra strålende sosiale medier. Om jeg ligger og vipper sånn tilgivelsesmessig, så kan jeg nevne at jeg har opptil flere ripsbusker i hagen min, at noen av de vurdert flyttet eller gitt bort og at jeg gjerne kan ha et lite bloggtreff her i hagen min, hvor jeg sender fine bloggdamer med seg stiklinger av både rips, solbær, epler, pærer og plommer. Jada, rene frukthagen dette.
Nå damer, kan dere tilgi en frustrert frue med søvnmangel?
Pretty please with suger on top?
——————
Husker dere at vi høstet en ripsbusk i helgen? De bærene har nå stått noen dager pga hektisk tilværelse, men i går kveld/natt ble bærene rensket fri for sneglehus, blader og stilker.
Bæren havnet etterhvert her;
Jeg ville aller helst lage ripsgele. Siden jeg har lest at Lisbeth sin verden har snøring på sylting og safting, forhørte jeg meg aller først med henne etter fremgangsmetoden. Og jeg fikk tips, både på blogg og på twitter – min egen 911-ripshjelpen – helt fantastisk strålende! Hun fortalte noe om at pektininnholdet i bærene sank etterhvert som bærene modnes og at det var viktig med høyt pektininnhold for å få gelene stiv, så derfor var jeg usikker på om jeg skulle klare å lage gele siden mine bær var godt modne.
Jeg bestemte meg for å lage ripssyltetøy. Oppskriften på det fant jeg selvfølgelig på nett og jeg satt igang. Bærene skulle kokes, men jeg sleit hardt med å finne ut hvor mye vann bærene skulle kokes med. Jeg helte oppi ‘endel vann’ og skjønte deretter kjapt at rips skal kokes omtrent uten vann i det hele tatt.
Brått ble det bestemt at jeg lagde ripssaft i stedet. Bærene kokte med vann i ca 15-20 minutter og jeg gjetter på at jeg brukte cirka 6 dl vann til mine 2 kg ferdig rensede bær. Bærene hadde da skrumpet greit inn, vannet hadde skiftet farge og jeg begynte å bli litt trøtt.
Bærene skulle så siles over et saftklede, men det hadde jeg ikke så dermed brukte jeg en gulpeklut. Jada, selvfølgelig var den vasket – og ikke gulpet på noen gang heller, tror jeg. Dette funket sånn passe fint. Det var vanskelig å holde 2 kg bær over en stor nok bolle, så jeg måtte gjøre dette i to omganger, i to boller. Og siden jeg var trøtt så lot jeg nok ikke bæra dryppe fra seg lenge nok, så da falt jeg for fristelsen å klemme litt på ‘bærposen’. Da skulle visstnok saften bli grumsete, men det syntes jeg gulpekluten var flink til å avverge. Så – da hadde jeg altså 1,5 liter ripssaft og ripssaft er jo det som er utgangspunktet for å lage gele, så hvorfor ikke prøve på gele likevel?
Så da ble det bestemt at jeg nok en gang prøver meg på gele. Ripssaften skulle nå kokes opp igjen, så tilsettes sukker (400-600 gr pr liter ripssaft) litt etter litt. Jeg leste litt unøyaktig, så jeg tilsatte alt sukkeret rett i ripssaften og lot det hele koke opp sammen. Jeg brukte 600 gram sukker til mine 1,5 liter saft. Så var det å la dette få ett oppkok, til alt sukkeret var smeltet inn i saften og så la dette koke noen minutter, røre litt og så la det koke uten røring i cirka 15 minutter. Deretter kom den skumle ‘geleprøven’.
Etter at geleprøven var gjort, ble det bestemt at jeg slettes ikke lagde gele, jeg lagde saft. Geleprøven består i å ta litt av saften, helle på en tallerken, sette kjølig og så ta en kniv gjennom saften og se om den «rynker seg». Det gjorde den altså ikke. Da kunne man tilsette mer sukker og ta et nytt oppkok, men siden jeg allerede mistenkte at bærene mine er for modne og fordi klokken nå nærmet seg 0200, ble det bestemt at jeg lagde ripssaft, ikke gele.
Jeg tok av snerk og skum og helte denne saften i tre frysebeger jeg hadde liggende. Man skal egentlig bruke godt steriliserte flasker av glass og eventuelt tilsette noe greier som gjør at det kan lagres bedre, men siden man tager hva man haver og siden jeg ikke haver slike saft- og sylteting for hånden midt på natten, så ble det som det ble.
Klokken var nå over 0200 og jeg måtte kaste meg over twitter og spørre mitt store orakel, Lisbeth sin dag, om jeg kunne la de kjøle seg over natten på kjøkkenbenken eller om jeg måtte sitte oppe og vente på de avkjølte seg, før jeg fikk kaste de i fryseren. Jeg kunne trygt legge meg, men så måtte jeg nok regne med å drikke denne saften i et rasende tempo i dagene som kommer.
Det er helt greit egentlig, for saften ble helt strålende!
Den er testet av undertegnede, våre to gutter og mine foreldre – og selv min far (som er flasket opp på min kjære bestemors hjemmelagde go’saker) sa at ripssaften var både ‘god’ og ‘akkurat passe sukret’.
Jeg sier meg godt fornøyd og kaster meg straks over de neste buskene, for mer saft og syltetøy ønskes, så får jeg heller satse på gele av umodne bær til neste år.
Man lærer så lenge man lever og jeg vil lære mer!
Comments