Min versjon av virkeligheten

Peoner klippet fra egen hage, på en taburett arvet fra min kjære Bestemor. Idyllisk, ikke sant?

Jeg begynte å skrive denne bloggen i 2005, og med ujevne mellomrom har det dukket opp ulike debatter i media eller internt i bloggverden. Temaer har eksempelvis vært hvilke blogger som faktisk betyr noe og hvilke som bare er unødvendig tidsfordriv, hvilke emner som er verdt å blogge om, hva som er god bloggetikette, hvordan media ser på bloggere, om det er riktig eller galt at bloggere skal kunne tjene penger på bloggen sin, om bloggere kan sette agenda for samfunnsdebatten, og flere andre temaer. Disse debattene har stort sett alltid det samme utgangspunktet; noen mener noe (oftest negativt) om noen andres måter å gjøre ting på. Og jeg mistenker at det stort sett alltid egentlig handler om usikkerhet og behov for å styrke sin egen posisjon. Samfunnsbloggere vs rosabloggere, hverdagsbloggere vs interiørbloggere, journalister vs bloggere – listen fortsetter og fortsetter, og bærer veldig preg av en oss vs dem-mentalitet.

Nå er det pustet liv i nok en slik debatt, og denne gangen er det mammabloggere som skal kritiseres. Bloggkollektivet MADDAM har skrevet en kronikk i Dagbladet, «Familielykke fanget i nettet», og følgende sitater er hentet fra kronikken (hele kronikken kan leses her);

Er det egentlig forsvarlig for hele landets kvinner at småbarnslivet framstilles som en dus drøm, hvor det aldri egentlig er veldig skittent, og ingen foreldre blir skikkelig, skikkelig slitne og kjefter på ungene?

Dette er en gammel debatt, med et gammelt argument, som kun har fått en ny mottaker og en annen avsender. Dette er kritikk som har vært rettet mot interiørbloggere i lang tid. Hvordan skal vi normale folk, med normale liv og alle de vanlige utfordringene, få god selvtillit og hyggelige liv, når dere interiørbloggere viser så fine hus og hjem, har alt på stell alltid – og i tillegg lager deres egne møbler på fritiden? Ja, for slik man viser frem huset sitt i bloggen, det er sånn det alltid er hjemme hos disse menneskene, ikke sant?

Sånn er det med mammabloggere også. Såklart det er det. Disse bloggerene som fremstiller småbarnslivet som et liv i en dus drøm, de har det sånn på ordentlig, alltid, ikke sant? Om man blogger om hverdagslykke med Småtrollene, betyr det at livet kun er fyllt av slike lykkeøyeblikk, og Småtrollene aldri krangler, dunker hverandre i hodet med lego eller får trassige utbrudd. Om man blogger om den gode oppskriften man har på en skikkelig god gulrotkake, eller kanskje på en tomatsuppe laget fra bunn av, ja – da spiser man bare mat laget fra bunn av og baker minst annenhver dag. Ikke sant?

Et slikt bilde vitner om struktur, kontroll og fokus, ikke sant? For meg betyr det kun at jeg har fått laget meg lister som gir hodet litt pusterom i forbindelse med akkurat saken det er laget liste for. Ikke for hele livet generelt.

Selvfølgelig er det ikke sånn, og jeg begynner rett og slett å bli ganske lei av at folk skal skyve ansvaret for sitt eget liv over på andre. Noen av mammabloggerene har det nok stort sett ryddig, fordi de er ryddige mennesker som har høy prioritet på et ryddig hjem. Noen av mammabloggerene har nok stort sett hjemmelaget mat, fordi de er glad i å lage mat og har prioritert å bruke tid på kjøkkenet. Noen av mammabloggerene har stålkontroll på å fokusere på jobb og karriere, fordi for noen av mammabloggerene er dette viktig i denne perioden i livet. Noen av mammabloggerene har sterke meninger, ser dype filmer og leser tunge bøker – fordi det er innenfor deres interessefelt og på den måten klarer de å finne tid til å prioritere den type kultur. Og noen av mammabloggerene har sikkert en viss kontroll på flere av disse områdene, kanskje fordi de har prioritert i forhold til økonomi, stedet de bor, de har mulighet til å takke ja til mye hjelp i hverdagen, eller hvordan ellers de får dette til å gå ihop. Men – tror vi virkelig at noen av oss alltid har kontroll på alle disse områdene, samtidig?

Om jeg tror alle andre har det så mye bedre enn meg, og om jeg virkelig tror at virkeligheten alltid er slik jeg leser om på interiørblogger eller i mammablogger, så er vel det i så fall et tegn på at jeg burde gjøre om på noen av mine egen verdier eller prioriteringer? Jeg tror mye av dette bunner i en misunnelse som er fullstendig grunnløs. Om man ønsker å lage mat fra bunn av, ha full jobb, bake annen hver dag, ha striglet hus til enhver tid, ha finkjemmede Småtroll, et godt sexliv med EkteMannen, være navet i venneflokken og være sosialkontoret for den utvidede familien, ja – da må man få noen ekstra timer i døgnet. Eller så må man gjøre det jeg mistenker at vi alle gjør; vi fokuserer tidvis på de ulike elementene som vi føler er viktigst der og da. En periode står husets prosjekter i fokus, mens den neste perioden er det venner og familie som står i fokus. Så står jobben for tur, kanskje vi klarer å kombinere det med et økt fokus på å komme igang med treningen igjen, og deretter ble det brått julemåneden desember, og både jobb, venner og trening må vike til fordel for baking av et lite knippe slag av julekaker, samt få til noen hyggelige hobbyaktiviteter med barna.

Og hva er mamma- (eller interiør-) bloggerenes rolle midt oppi denne harde prioriteringene vi kaller livet? For min del bruker jeg disse bloggerene som inspirasjon. Ikke for å gi meg selv dårlig samvittighet (det klarer jeg vel så bra på egen hånd, om jeg virkelig går inn for det og har Dagen), men for å få ideer, dykke inn i andres hverdagsøyblikk, få hjelp til å få hodet over vannet og se at andre også lever, andre også tester ut, andre også utnytter lykkeøyeblikkene der og da, midt i øyeblikket. Noen blogger for å vise verden hvordan de virkelig har det, hvordan de de har det akkurat der og da – eller kanskje hvordan de skulle ønske de har det litt oftere. Og jeg henter ut det jeg vil hente ut av det hele.

Et slikt bilde vitner ikke om ryddig kjøkkenbenk, sorterte klær i alle skuffer eller nyluket hage. Det er et lite innblikk i et hverdagsøyeblikk hvor EkteMannen og jeg nyter et fint øyeblikk sammen. Kanskje fordi vi er så utrolig slitne, fordi vi er late, fordi vi er glade – eller bare fordi vi vil. Men ikke på grunn av ren kjøkkenbenk og resten av livet på stell.

Så var det dette med å definiere hvem som er de ekte feministene da…;

Som feminister er vårt mål at alle skal få gjøre det de selv vil uavhengig av kjønn. Det er likevel ikke mulig når det er en kollektiv forventning om at når vi får barn, så skal vi også administrere huset, oppdra barna, lage øko-mat, dekorere, tilfredsstille alle og ha en karriere. Dette fører til en ting: slitne damer i tidsklemma som får dårlig samvittighet når ting nødvendigvis må prioriteres. Likestilling er mer enn å ha mulighet til å jobbe. Likestilling er at det stilles de samme forventningene til menn og kvinner, slik at man kan utvikle seg på likt grunnlag.

Bloggerene i MADDAM er de ekte feministene, mens vi som er mammabloggere er de som ødelegger for feminismen, ved å forvente husadministrasjon, barneoppdragelse, økomatlaging og mere til? En kraftigere ansvarsforskrivelse er det lenge siden jeg har sett maken til. Det de her kaller «kollektiv forventning» er intet annet enn ens egen forventning til slik en selv har gjort seg opp en mening om hvordan man bør ha det, hva man bør gjøre eller hvordan man bør være. Og ingen andre enn en selv kan endre en slik intern forestilling! Hva fungerer i mitt liv, hva er viktig for meg og hva er mindre viktig? Hvordan vil jeg prioritere for mitt liv, hvilke områder vil jeg fokusere på? Og om jeg vil sammenlikne meg med noen andre mennesker, for å spe på med forventninger og skape grobunn for dårlig samvittighet, ja – så får man gjøre det på egen kappe, det er nå min mening.

For all del; på grå dager hvor verden går litt på tverke, er det ingenting som er enklere enn å finne eksempler på alle som har det så mye bedre enn meg selv. Som har huset jeg drømte om, som har arvet fra en rik onkel i Amerika, som har energi til trening, husvask og kakebaking, og alt det rett etter å ha gått en tur i skog og mark med harmoniske Småtroll og halve ungeflokken i nabolaget. Om jeg vil bygge meg selv ned på husfronten, kan jeg lese flust av interiørblogger som lever i drømmehuset. Om jeg vil fortelle meg selv hvor dårlig jeg er på trenings- og sunnhetsfronten, er det flust av bloggere som forteller om treningen sin og hvor enkelt det er å spise sunt. Og om jeg vil tråkke på meg selv i forhold til karriere og hva jeg burde gjort mer av faglig, så finnes det mange fagblogger som oppdaterer daglig og som viser vei i forhold til hvordan få KnallKarriere på 1-2-3.

Jeg skrev et blogginnlegg om dette for en tid tilbake; vi har alle vårt. Vi er alle mennesker. Vi har alle områder vi er gode på, og andre områder vi er mindre gode på. Ingen av oss kan levere 110% på absolutt alle fronter, selv om mange av oss gjør så godt vi kan på å oppnå akkurat det. Det lille vinduet du ser inn i noens liv, det er akkurat det; et lite vindu av virkeligheten, og det viser den delen av virkeligheten som akkurat den bloggeren har lyst til å vise frem. Og å tro at det lille vinduet er den hele og fulle sannheten, det er det vel ingen av oss som er så naive at vi tror på lenger vel?

Vårt unge, lovende Småtroll tar her bilde av den virkeligheten han ønsker å fokusere på, den fine solnedgangen, fremfor å snu seg og ta bilde av de mørke skyvene som vi kunne skue på horisonten om vi så den andre veien. Hans bilde av virkeligheten der og da, men naturligvis ikke den hele og fulle horisonten. Hans bilde er vel ikke noe mindre virkelig av den grunn?

Jeg har vært en god del år i denne bloggverden, og har jeg også hatt stor glede av å møte mange av mine bloggvenner gjennom årens løp. Og det slår aldri feil;

bak de alltid rene, lyse og vakre bloggene, med bilder av de skjønneste barna, mest romantiske ektemenn, de deiligste cakepops og med gode historier om alt fra trening, interiørkjøp og spennende karriereutfordringer, står det alltid, og jeg gjentar; alltid!, helt normale mennesker bak!

Damer som er som deg og meg! Noen tykke, noen smale. Noen høye, noen lave. Noen tekniske, noen kreative, noen hissige, noen harmoniske. Og tro det eller ei; jeg har hørt flere av disse damene si at de av og til blir drittlei bloggen sin, at også de har kvelder hvor de ligger på soafen og har godisbonanza, at de spiser posesupper fra Toro og jeg har også bevis for at en av mammabloggerene har kjøpt bursdagsgave til et av barna sine etter at selve bursdagen var over. Okay, det siste der var meg, men det er like sant og antakelig like sjokkerende. Jeg vet også at barna til mammabloggere har fått samme universelle opplæring i hvordan foreldrenes tålmodighetsstrikk kan strekkes og ja, at selv en mammabloggers strikk kan av og til ryke. Jeg har vært hjemme hos flere av disse bloggerne også, og selv om bildene på bloggen kan vitne om herskapelige boliger med alt på stell til envher tid, kan jeg herved bekrefte at det ikke alltid er virkeligheten. Mange bor i hus ikke er arkitekttegnet og noen av dem har til og med kranglete naboer. Jeg har til og med sett antydning til rot i flere av interiørblogghusene jeg har vært innom. Og selvfølgelig er det sånn! Det bor nemlig mennesker i alle disse husene og disse menneskene har selvfølgelig de samme utfordringene med tid og prioriteringer som alle oss andre.

Det som derimot er kjennetegnende for bloggerene jeg kjenner, er at de er oppegående, sosiale, kloke, omtenksomme mennesker, som har et øye for detaljer, har kreative evner og som liker å fortelle historierer, med tekst, bilder eller i en kombinasjon. De bloggerene jeg har vært så heldig å få møte, og det er en god del etterhvert, de er mennesker med sine gode og ikke fullt så gode dager. Og de ikke fullt så gode dagene deler de med sine aller nærmeste, akkurat slik de aller fleste andre av oss også gjør. De bloggerene jeg kjenner, har utfordringer på ulike områder, på like måte som alle vi andre også har. Men det som kanskje skiller bloggere jeg kjenner fra venner jeg har som ikke blogger, er at bloggerene gjør sitt beste og så godt de kan i sine hverdager og med sine gleder og utfordringer, samtidig som de velger å dele noe av livet sitt med resten av verden. De deler gode tips og inspirasjon, de deler av sin kunnskap, og de deltar i et fellesskap som jeg mener er veldig åpent og inkluderende for de som vil være med. De gir sitt lille bidrag til den delen av verden som ønsker akkurat den type bidrag som det disse bloggerene gir. Så hvorfor skal noen få stå utenfor å si at dette er feil? Om noen liker det jeg gjør, skriver om, viser frem eller deler, så holder det mer enn nok for min del. De som ikke liker det, kan klikke seg videre inn på verdensveven og finne noe som passer for akkurat dem. Verdensveven er virkelig stor nok for oss alle.

Da jeg selv skulle starte min egen gründervirksomhet for snart 2 1/2 år siden, var det få som var mer støttende og oppmuntrende enn bloggvennene (og bloggleserene), og hvis det ikke er ekte feminisme, så vet ikke jeg. Kvinner som støtter, opplyser, informerer, inspirerer og som bygger hverandre opp, fremfor å rakke ned på, det er feminisme for meg.

Dette blogginnlegget er min takk til alle dere som blogger!

Takk for at dere lærer, inspirerer og ikke minst;

gir meg noe å strekke meg etter.

Takk for at dere inkluderer meg i deres hverdagsøyeblikk

og for at dere byr på dere selv!

Jeg setter stor pris på det!

Oppdatert; Bloggere som er verdt å lese på generelt grunnlag, men som også har blogget godt om denne kronikken, er Karianne med Mammadamebloggen, Jorid med Noe på hjertet, Cathrine med SerendipityCat, June med Junepune.com og Liv-Inger med Liv-Ingers blogg. Ta en titt innom!

Du kan følge denne bloggen på facebook. Håper du har lyst til å klikke deg inn og trykke liker,

og om du er ekstra grei, deler du den siden med dem du tror kan ha interesse av denslags. TAKK!