I stille stunder

I stille stunder, alene med hode og kropp kjennes det vondt å ikke rekke opp.

I stille stunder, selvtillit stengt ute merker man seg magen som en vond knute.

I stille stunder, ansvar, plikt og lyst bygget opp kanskje ikke rart det av og til sier stopp?

I stille stunder, justering i hodet på plass merker en gryende lyst, viljen til igjen å dra et lass.

(Tekst og rare tanker: A. Valen-Utvik)