Det er spesielt når egne Småtroll fyller år.
Jeg er ikke typen som er god på å huske detaljer hverken fra nær eller fjern fortid, men akkurat på dager som dette, dras jeg tilbake til sykehuset. Til stemningen, spentheten og følelsen av å føde et lite menneske. En liten, mørk fyr som mest av alt så ut som en skikkelig gammel gubbe da han kom til verden. Han hadde til og med små, sorte hår på ørene sånn som gamle menn gjerne har, og han kom ut med en stor skepsis- og bekymringsrynke over øynene, akkurat sånn som gamle menn pleier å ha. Som for å vurdere hva alt dette nye var.
Og viktigst av alt; han var helt, helt perfekt. Han var vår lille Lukas. Han er vår lille Lukas. Men han er ikke lenger så liten – i dag fyller han 6 år!
Det er mulig vår lille Lukas tok hovedtyngden av sin bekymring de to første månedene av livet, for etter et par måneder virket det som om han innså at livet rett og slett er ganske så greit. Etter det har han vært svært lite skeptisk til noe som helst. Vår lille, store Lukas gaper over livets utfordringer som om ingenting kan gå galt. Som om han er trygg i sjelen på at alt er lagt til rette for at alt skal gå bra. Vær grei mot verden, så er verden grei med deg, tenker Lukas. Og det elsker jeg! Kanskje er det en følge av å ha en storebror som tråkker stien før deg, kanskje det ligger en iboende positivitet i hans kropp og sjel eller kanskje han tok seg av all bekymringen som var nødvendig for et helt livsløp, i sine to første måneder i denne verden?
Lukas har hatt nedtelling til denne dagen i lang, lang tid. Det å fylle 6 år er stort! Det å gå fra å være 5 år en kveld, til å våkne dagen etter og være ett helt år eldre – det er ikke slikt som vår lille, store Lukas kimser av. Det gir grunnlag for diktatortendenser («I dag kan jeg bestemme ALT!»), stormannsgalskap («Jeg er viktigst av alle i hele verden!») og en fullstendig skrinlagt beskjedenhet («Håper alle har kjøpt STORE pakker til meg!») – akkurat slik det skal være når man fyller 6 år!
Med en gutt som har hatt nedtelling i lang, lang tid i forkant av bursdagen, og med en mamma som har et iboende ønske om å overraske, glede og etterkomme de aller fleste ønsker som bursdagsbarnet måtte ha, skulle man tro at denne bursdagen har vært forberedt i lang, lang tid, at den inneholder det ene og det andre krumspringet og et hav av festligheter. Men det gjør det faktisk ikke.
Mammaen til denne 6-åringen er nemlig gründer i eget selskap og har hatt mye å gjøre med ny kunde, nye prosjekter og innlevering av kvitteringer for klargjøring av mva-regnskap. Og så har denne mammaen fått en ny giv og en voldsom apetitt på treningsstudiolivet, og denne mammaen vet at denslags må utnyttes til det fulle når fenomenet forekommer. Og sånn er livet akkurat nå. I overkant hektisk.
Jeg sier til meg selv, med ujevne mellomrom, at sånn må denne prioriteringen være akkurat nå. Og at det er helt greit. Men såklart; jeg kjenner denne prioriteringen godt i magen. Og det har jeg bare bestemt meg for at jeg bare må leve med. Det blir ingen robotkake denne gangen. Det blir ikke noe tema for denne bursdagen. Det blir heller ikke sunt og godt alternativ til de evinnelige bursdagspølsene. Det blir kjøpte kaker, pølse og lompe og det blir en duk som nok godt kunne vært strøket.
Da er jeg ekstra takknemlig for den fine, gode, varme og nære Lukasgutten vår – som på spørsmålet om hva som skal til for at han får den helt perfekte bursdagsfeiringen, svarer;
«Da vil jeg at familien min skal være der, at vi skal danse til rockemusikk, at jeg får noen gaver og at du baker, mamma. Om du vil bake da? Ellers kan vi jo bare kjøpe noe…?»
Så da kjøpte vi kaker. EkteMannen har laget klar en spilleliste med rockemusikk. Vår fineste familie og gode venner er invitert og kommer om en drøy time. Så da skal vi danse, spise pølsør og kjøpte kaker (i tillegg til noen hjemmebakte kaker, donert av fine mamma og en god venninne) og feire vår lille, store Lukasgutt sin store 6 årsdag.
♥ Lukas, vi elsker deg over alt på jord! ♥
Om noe litt annet – til de av dere som har fulgt denne bloggen en stund; Muligens har dere merket at det har vært svært sparsommelig med nye innlegg på denne bloggen den siste tiden. Det skyldes delvis situasjonen beskrevet over her, med en hektisk og spennende hverdag fyllt med mange arbeidsoppgaver og lite tid til kreative, egne krumspring. Men – det skyldes vel så mye at jeg ikke har trivdes med min egen blogg. Jeg har byttet design både en og to ganger i løpet av det siste året, men ikke følt meg hjemme eller vel med noen av de etter kun kort tid. Så det var på høy tid å ta affære.
Det gjorde jeg ved å la min flinke grafiske designer-søster Jannicke drodle kreativt sammen med meg på hvordan jeg ønsket at designet på bloggen min skulle være. Ikke være for en kortere periode, men forhåpentligvis være i lang, lang tid fremover. Vi er ikke helt i mål enda, det skjer nok noen mindre endringer her og der – men i det store og det hele, så er vi ferdige. Så etter intensiv jobbing fra hennes side, har bloggen nå fått ny drakt. Jeg ønsket meg lyst, luftig, men med en tydelig link til hvem jeg er. Og det føler jeg at jeg nå har fått – jeg er storfornøyd! Og er veldig, veldig spent på hva dere andre synes…?
Headeren er et bilde av en drivved vi fant på stranda her på Nesodden bare to dager etter at vi flyttet tilbake hit fra Oslo for nå 2 1/2 år siden. Den ble inspirasjonen til hvordan vi pusset opp huset, fargen vi valgte på gulvene våre og hva slags nyanser vi ønsket på møblene våre – og det er derfor godt å ha den som et viktig element på bloggen min. Nå føler jeg at bloggen representerer meg på en mye bedre måte, og jeg gleder meg til å få utløp for min skrivekløe her igjen. Tusen takk for kreative innspill og grafisk design fra Jannicke Valen (klikk på navnet for å sende epost) og se gjerne flere av hennes vakre arbeider i portefolioen på hennes egen hjemmeside.
Også tusen takk til flinke, fantastiske Heidi Marie Sperre Flesland (klikk på navnet for å sende epost) med den nydelige og inspirerende bloggen, FruFly, for bruk av hennes magiske kamera og gode redigeringsferdigheter for å få tatt et profilbilde av meg. Bildene Heidi har tatt brukes nå på denne bloggen, på facebook, twitter, linkedin og google+ – og et bilde hun tok, som jeg foreløpig ikke bruker noe sted, ser dere her;
Tusen takk for hjelpen, Jannicke og Heidi;
Dere er gull! ♥
Comments