Naturligvis er jeg allerede klar over at det å ha barn betyr at man lærer noe nytt nesten hver eneste dag. Grenser flyttes, man stiller spørsmålstegn ved ting i hverdagen sin og man lærer utrolig mye om seg selv som voksen person.
Et gjentakende mantra i barneoppdragelse er ‘forsterk de positive tingene og ikke fokuser på de negative’. Det kan være Jesper Juul eller Stein Erik Ulvund som sa det først, men vi har hørt det minst like ofte fra alt fra helsestasjonen vi har gått til, venner og familie og til «spør oss»-spalter i blader som Mamma og Foreldre og Barn.
Dette mantraet prøver vi å ha i bakhodet de gangene vi føler oss låst i en situasjon i hverdagen. Vi som foreldre har ofte lett for å henge oss opp i våre vante rutiner & regler og jeg merker veldig godt på meg selv, særlig om jeg er sliten eller stressa, at jeg av og til kommer i nei-modus, uten egentlig å tenke igjennom spørsmålene eller vurdere de reelt. Vi klarer derfor ikke å være i nærheten av 100% gjennomføringsevne på dette punktet ovenfor, men vi prøver.
Men; I dag hadde vi en liten sak som skjedde ved frokostbordet som fikk meg til å lure på hvem som egentlig lærer opp hvem i denne familien. Jeg lurer på om pedagoger og «spør oss»-spalter bør få være ukonsultert for vår del, for her i familien ser det ut som det er barna vi skal lære selv den mest ‘avanserte’ pedagogikk fra.
Vår eldste på 5 1/2 år er særdeles full av samvittighet, han er typisk ‘eldst’ og tar ansvar der han kan. Og i det siste har han kommet til oss, en god stund etter ulike ‘episoder’ vi har hatt (masing etter is, å gå ut, gå inn, vil ditt og vil ikke datt) og bedt om unnskyldning for at han maste. Vi har jo syntes dette har vært fint, han har tenkt seg om og han har innsett selv at han kanskje var litt urettferdig i sin masing etter is nr 3 eksempelvis. Vi har sett dette som neste skritt ift det å be om unnskyldning fordi noen sier at du må.
Dette har pågått en stund nå og i mellomtiden har vår mellomste, 3 1/2 år, kjørt på med sitt eget løp. Han er en helt annen type, tuller og fjaser og det aller meste går inn det ene øret og ut det andre, kun med noen grimaser på veien. Samvittigheten hans er enda uoppdaget og denne karen tror jeg har planer om å fjase seg gjennom livet. Det er det vi har trodd.
Men altså, i dag ved frokostbordet fjaset mellomste som han ofte gjør ved måltider for tiden. Pirking i maten, mye tull og leking med det han kommer over av ting som ikke er mat og han bruker følgelig utrolig lang tid. Dette synes vi andre er ganske slitsomt og det ødelegger måltidet for oss også, men ikke minst for han selv. Vi har prøvd å snakke, forklare, være strenge og det meste annet vi har kommet på.
Men det er ikke oss han hører på, tydeligvis. I dag kom det etter lang tid, etter at vi andre var gått fra og jeg ryddet av bordet; «Unnskyld mamma for at jeg tuller sånn ved bordet.»
Og det var det – så spiste han opp og gikk fra, smilende og fornøyd, for å leke med Den Store Helten, altså storebroren. Den lille karen har altså observert storebroren sin måte å håndtere ting på, på å tenke igjennom ting – og så har han kopiert det. Han kopierer mye annet av storebror også – rampestreker, frekke ord og tull&tøys, men nå fikk virkelig storebroren vist oss at mantraet fungerer. Forsterk det positive og ha lite fokus på det negative.
Det virker i praksis. Det har guttene vist oss, helt av seg selv …og mammahjertet svulmer.
Update: Mens mammaen har sittet inne og skrevet dette innlegget om de fine guttene, så har guttene lekt fint ute helt alene og er i full gang med å bygge hytte (trykk på bildet så blir det stort). Hammer, gamle sprosser, pappesker (se, jeg har tømt noen!) og litt god gammeldags tenking er det som skal til. Storebror viser vei og lillebror fjaser litt rundt, men plukker opp litt ting likevel. Nevnte jeg svulmende mammahjerte?
Comments